Alle eventyr begynner med "Det var en gang....", "C'era una volta....", "Erase una vez....", "Once uppon a time..." og så videre. Det jeg skal fortelle om nå er ikke et eventyr som fant sted for lenge lenge siden. Det er et eventyr som er i ferd med å utvikle seg nå, i vår tid, i vår nærhet, ja faktisk så nær som i Stephans stur/verksted. Denne utviklingen ønsker vi at flere skal ha gleden av å følge. Vi kommer derfor til å følge utviklingen. Kanskje kan det en gang  bli et 3000-siderst praktverk i stort format med glanset papir som kommer til å selge i milioner og på mange språk! Vel, kanskje et lite hefte på 40 sider, da, og så kanskje bare på norsk.....

Denne dokumentasjonen vil være en beskrivelse av fremdrften i ord, bilder og tegninger. Den vil også, med jevne mellomrom, inneholde beskrivelser og historier fra den virkelige Dovreubben. Eller rettere sagt Dovregubbene. Det ble jo lget flere av dem og siden alle sammen var prototyper ble det uvilkårlig noen forskjellige særegenheter ved hver av dem.

I løpet av prosessen vil Antony være den selvskrevne Guru å spørre til råds. Han har også sagt seg villig til å hjelpe til med byggingen av kjelen. 
Dette er Antony, for dem som ikke kjenner ham enda:
                                                                                                                                                                                


                                                                                              ...og her er Stephan

Så, hvordan begynte så dette eventyret? For legne siden statt Stein i biblioteket på Jernbanemuseet på Hamar og gjennomgikk alle tegningene til Dovregubben. Så fikk han kopiert alle sammen, 427 tegninger med smått og stort. Han hadde satt seg som mål å bygge denne fantastiske maskinen i skala. Han ville jo helst ha bygget den i full skala, men etter en del matematikk med bruk av Pi og cosinus og en del andre matematiske symboler som m, cm og mm, fant han ut at verkstedet på 6x6m ikke var stort nok. Enda vanskeligere ville det bli å få et så stort lokomotiv ut døren, for ikke å si vinduene. I tillegg randt det ham jo i hu at det allerede står en så stor maskin på Jernbanemuseet. Han ble derfor enig med seg selv at skala 1:8 fikk holde.
Han hadde noen rådslagninger rundt prosjektet med Stephan. Resultatet ble at Stephan gikk av skaftet. Han ble så heltendt at Stein var redd bygningen som huset verkstedet hans skulle ta fyr! De ble derfor eninge om å bygge to varianter av modellen, én med og én uten booster (denne kommer vi tilbake til senere).